Det hele startet da vi skulle inn på kontroll på tønsberg sykehus fredag 24.september. Vi var en halv time forsinket, men fikk heldigvis timen som var etter min time. Hun som hadde time rett etter meg hadde avbestilt så det passet perfekt for vår del, etter mye venting pga trafikk og slikt hele veien fra Sandefjord til Tønsberg sykehus. Til slutt var det vår tur, jeg leverte urin prøven til en av legene og ble koblet opp til en CTG scan maskin inne på et rom hvor det satt ei jente til, så da måtte barnefar sitte på gangen, da ctg var ferdig tok legen blodtrykket mitt et par-tre ganger, og til slutt en ultralyd av magen for å sjekke blodstrømmen i navelstrengen. Dette var egentlig alt som skulle gjøres denne dagen, men slik ble det altså ikke. Jeg hadde +2 med proteiner i urinen, meget høyt blodtrykk alle gangene de målte og ikke så veldig bra blodstrøms målinger av navelstrengen. Ctg var bare bra. Etter mye snakking blandt alle legene som styra inn og ut pga meg, ble det avgjort at jeg måtte bli innlagt på barsel hvertfall over natten. Fikk et rom etter en god stund, barnefar måtte bare dra hjem før jeg hadde fått det fordi han skulle på jobb igjen, å jeg ble sittende på gangen i et voldsomt sinne til rommet var ferdig vasket i. Satt baggene i skapet på rommet jeg fikk hvor det allerede lå en dame, som hadde besøk av to store barn som bråka og fløy inn og ut hele tiden, og tok frem pc’n mens jeg satte meg på sengen og spiste en vond middag og var furten på at jeg måtte bli innlagt på sykehuset IGJEN, dette var vell 6 innleggelsen på under 2 mnd. Da er det jammen ikke rart jeg ble lei.
Pluttselig kommer det en jordmor eller barnepleier (kan ikke forskjell på dem) omtrent løpende/hoppende inn på rommet, og bryter stillheten med «du blir satt i gang NÅ…Nå blir det bursdag» «Bare pakk sakene nå og følg med meg» sa ho. Jeg fikk først panikk, og ble igrunn lei meg med tanke på at barnefar akkurat hadde satt seg på toget hjem mot sandefjord, så jeg har vel aldri følt meg så ensom som jeg gjorde da. Fikk låne en telefon for å ringe barnefar, han fikk vell litt sjokk tror jeg, for alt han sa var «NÅÅÅÅÅÅ? Går det bra med deg?» Følte ikke det gikk så veldig bra, men nevnte ikke det, bare at jeg var nærvøs og at vi skulle få se vår lille prins en av de nærmeste dagene. Fikk lagt på røret og så fikk vi (barnefar skulle komme tilbake og overnatte en natt) et pittelite rom (på føden, men ikke noe fødestue) og fikk rigga meg til enda en gang. Tok frem pc’n og la meg i sengen. kl 17.05 satt en lege modningspille på meg, og jeg ble liggende i 2 timer helt stille slik at pilla ikke skulle falle ut. Den falt heldigvis ikke ut og kl 19.05 kunne jeg bevege meg opp igjen. Gud så deilig det var å kunne bevege seg, hater å ligge stille. Foresten så fikk jeg fortalt at jeg hadde 1cm åpning før pilla ble satt inn, vet ikke helt om det skal være noe som helst åpning utenom fødsel, eller om ting kanskje begynte å skje selv(?). I halv 7 tiden kom barnefar tilbake til meg og jeg ble overlykkelig og følte meg endelig trygg igjen. Jeg hadde allerede begynt å kjenne anntydning til noe ‘jobbing’ der nede etter pilla, og tenkte «hmm skal det ikke være vondere enn dette så skal jo det her gå helt fint». Der tok jeg ganske feil, det ble så absolutt mye vondere utover kvelden og ikke minst natten, fikk sobril å sove på og en stikk pille slik at jeg skulle slappe skikklig av og lade opp til fødselen. Men det hjalp ikke, jeg hadde veldig vondt i denne «lange» modningsprosessen. Tida gikk og det ble i hvertfall ikke noe bedre, fikk ikke sove heller, noe jordmor sa jeg måtte for å sammle krefter til fødselen som godt kunne skje dagen etter, eller flere dager etter. Sovnet litt til slutt, men våknet gry tidlig dagen derpå av smertene igjen. Startet dagen med å ta en ctg scan og blodtrykket mitt inne i sengen min.
Litt utpå dagen, muligens i 1 tiden, tok de vannet mitt og sa «NÅ BLIR DET BURSDAG». Og gjett om, ting begynnte virkelig og skje når vannet ble tatt. Syns det var ekkelt å bli tatt vannet på, og sånn som det ‘rant’ og ‘rant’ i timesvis etterpå. Fostervannet var helt klart og fint, så det var jo bra. Vi ble sittende på rommet litt og fikk middag på sengen, risengryns grøt. Men det var ikke lett, for jeg kastet opp så masse pga smertene. Kroppen taklet det ikke fordi det kom så veldig fort etter vannet ble tatt. Fikk nå i meg litt grøt og saft for så å bli flyttet over til føden. Vi ble flyttet til en gedigen fødestue i 3-4 tiden hvor jeg fikk drypp intravenøst og epidural. Anestesi legene kom for å sette veneflon, noe som gikk rett til H******E, det var tre forskjellige leger som prøvde å sette veneflonen, de brukte tilsammen 2 og en halv time på å finne blodårer på meg, de prøvde til og med med et ultralyd utstyr som ser hvor årene/venene ligger. Etter 2 timer måtte de stikke meg i halsen, til min store skrekk. Og jeg fikk helt panikk og braste i gråt, hadde jo så forbanna vonde rier som hagla på i tilegg, så å bli stukket i over to timer var ganske hardt der og da, så jeg nektet til slutt på at de skulle stikke noe mer og ville ikke ha noe drypp, men fikk vist ikke noe valg der nei. Til slutt traff legen en miniatyr åre på tommeltotten min, av alle steder. Det var rå vondt, og jeg likte absolutt ikke å ha en så løs nål ting i tommelen, som de hadde støtta opp med en haug av bandasjer og teip så den ikke skulle falle ut. Men det gikk greit en stund og drypp det fikk jeg da til slutt. Den første anestesi legen, som var en godt voksen mann, han stakk meg mange ganger og fikk meg virkelig til å blø, hele buksen hans var en kliss våt dam av blod, og det var også hele sengen min, samt en dam under sengen etter at det hadde dryppet blod fra hånden min og ned på gulvet. Dette var noe av det værste han noen gang hadde sett sa han, og da ble jo jeg så klart lei meg og ville ikke mere. Men som jeg skrev litt lenger oppi her så fikk jeg ikke noe valg. Svangerskapsforgiftningen er vist ikke noe å spøke med, så her var det bare å gjøre nøyaktig som legene og jordmødrene sa.
Tida gikk og det var tidlig på kvelden, jeg hadde ekstreme rier, og dryppet sto på full dose, det samme gjorde også epiduralen. Epiduralen syns jeg ikke var vond å få i det hele tatt, for jeg tror rett og slett at riene tok over all smerten. Etter en stund begynte jeg å lure på om den skulle virke snart den unødvendige epiduralen, som liksom skulle gjøre alt bedre. Jeg verken var nummen i bein, rompe, rygg eller noe som helst, og den gjorde det ikke noe lettere under riene heller. Jeg kunne jo gå helt fint, men fikk ikke låv noe som irriterte meg grønn. Ikke bare bare å ha svangerskaps forgiftning, da må man jo være koblet til diverse maskiner fra fødselen starter, til babyen er ute. Man få ikke gå på do og ikke lenger enn en liten meter fra sengen. Forferdelig for min del. Kunne tenkt meg å gått og gått jeg, for å sitte rolig var jo så vondt. Åpningen ble sjekket ca.tre-fire ganger fra jeg fikk modningspilla til han var ute, hvis jeg ikke husker helt feil. Og tror det var 2cm, 3cm, 6cm og så fødte jeg da før jeg rakk å bli sjekket igjen.
Rundt halv 11 tiden på kvelden, fikk jeg en ekstrem trang for å gå på do å bajse. Så jeg ba på mine knær til jordmødrene og legene og igrunn alle som kom inn i rommet om å vær så snill å få låv til å gå meg en liten tur på do? Og satt der på sengekanten med store dådyr øyne med tårer i og sa «jeg må såå på doo..væææææær så snill å la meg gå. Jeg klarer ikke dette mer, gi meg hvertfall en bøtte eller en spy dings, jeg MÅ på do NÅÅÅÅ, dere kan jo bare gå ut, for jeg mååå…» Å jeg ga meg ikke på at det var det jeg måtte, gråt fordi jeg ikke fikk låv og ble til slutt veldig lei meg. Jordmødrene viste jo at det var babyen som kom nå, men det viste jo ikke jeg fordi jeg aldri hadde født før. Selvom dem prøvde å forklare det for meg at det er bare starten på pressriene dine, ga jeg dem forferdelig dårlig samvittighet over at dem ikke ga meg låv til en do besøk. Stakkars damene!
11 tiden bestemte jeg meg bare for å presse uten å si noe til noen, og gjorde det. Fy søren og det hjalp på do tranget, føltes rett og slett ut som om jeg satt på do å endelig fikk gjordt mitt selvom det var noe helt annet som var på vei ut. Satt fortsatt oppreist for det var mest behagelig og det var det beste for babyen også i følge data-maskinene/scannen. Pluttselig sa jeg «Ja jeg begynner å presse nå jeg altså..KLARER IKKE Å HOLDE IGJEN MER» Og kjørte på. Damene sa det var helt greit at jeg pressa, men måtte følge med når jeg hadde rie for å presse da. Men jeg merka ikke forskjell på når jeg hadde rie og ikke hadde rie, så presset hele tiden,og klarte faktisk å puste helt fint samtidig som jeg presset. Ca 23.10 la jeg meg ned i sengen og fikk beina opp og hendene på håndtaka, for nå var det tid for å møte babyen vår. Barnefar sto hele tiden ved siden av sengen min, så lenge det var plass rundt sengen. Mye styr når man har svangerskaps forgiftning, så var ikke altid like lett å få sett/holdt hverandre. Nå var det tid for å presse skikklig, for å få treffe lille nurket vårt. Så gikk det en veldig kort tid så var hode kjempe synlig og de hadde spurt om jeg ville kjenne på håret hans, men det husker ikke jeg at jeg ble spurt om desverre. For jeg svarte vist bare nei og fortsatte med mitt..Noe jeg ikke kan skjønne at jeg gjorde, for jeg ville jo gjerne kjenne på hodet til sønnen min. Barnefar fikk se når hode sto i åpningen og tøyde skikklig. Han syns det var helt utrolig å se på. Et par press til så var den lille gutten ute. Klokken 23.23, 25.september 2010, kom lille Alexander matteo til verden..
Han fikk navnet Alexander Matteo, han veide 2280gram, var 45cm lang og 31cm rundt hode<3
Den nybakte pappaen fikk klippe navelstrengen og var ubeskrivelig stolt. Fikk han opp på brystet mitt og felte mange mamma tårer, jeg var så stolt som jeg aldri i hele mitt liv har vært. Jeg hadde klart å presse ut babyen vår, helt uten problemer. Jeg syntes ikke det var det værste med fødselen i det hele tatt, det å presse han ut. Det var jo himmelsk i forhold til riene som varte i 20 timer ++. Det ble heldigvis bare noen små rift rundt omkring, og fikk tilsammen 4-5 sting. Syingen syns jeg var vondt, jeg følte nåla skli gjennom huden hver eneste gang hun søy et nytt sting. Bedøvelsen hjalp veldig lite, så det ble enda mer smerte på meg, og jeg ble irritert over at det ikke gikk ann å gi folk nok bedøvelse og felte enda fler tårer. Var ekstremt sliten og veldig følsom rett etter fødselen. Sikkert en skikkelig sippejente i andres øyne, men man blir jo litt rar under en fødsel og etterpå. Masse nye inntrykk og man har jo faktisk nettopp fått møte det kjæreste man har.
Fødselen vil jeg kalle perfekt! Jeg er strålende fornøyd med alt, alt utenom veneflon settingen. Den kunne de spart meg for, men nå i ettertid så skjønner jeg jo at uten drypp hadde det nok ikke gått like «fort» og bra som det gikk. Lillegutt trengte ekstra tilsyn under fødselen og det vil jeg aboslutt si at han fikk også, for akkurat i det jeg skulle begynne å presse, var det vell ca 5 leger,jordmødre osv i rommet rundt min seng. Brydde meg ikke et sekund om noen av dem, og det sjokkerte meg. For jeg trodde jeg skulle være kjempe sjenert hele tiden. Men neida, her var det bare å få frem det som trengtes=P